Tentamensoppgave MU2A

“Prinsessen i tårnet”

Marius S. Solheim MU2A

Oppgave 5

“ Det var en gang en prinsesse som bodde helt alene høyt oppe i et tårn. Hun bodde der fordi det var det tryggeste stedet i hele landet som var bebodd av merkelige monstre” Ellen bergheim: “Prinsessen i tårnet”, Nordahl & eftf 3 & 4, 2006.


Svinnende trygghet


En gang i tiden var alt trygt å godt, lenge før monstre, gnomer og andre smådjevler ankom i tur og orden. En gang i tiden hvor den eneste man hadde å forholde seg til var ens kjære mor og far, bror og søster. Alle i det lille nabolaget kjente hverandre og var ofte på besøk for å ta en kopp kaffe, eller bare ta en liten prat. En gang i tiden var alt trygt å godt.


En varm sommerdag flyttet en ny familie inn i det gamle huset på enden av gata, som alltid har stått der stille og fredlig. Dette vekket så klart naboenes oppmerksomhet, og ble ofte et hett tema i diskusjonene ved kaffebesøkene til hverandre. Én av dem av den eldre generasjonen hadde snikt seg bak en busk for å finne litt mer ut om denne familien. “ Og gjett ka æ så. To svartskalla med minst tjuve smågnagera hengende på slep!”. De andre rundt kaffebordet gapet i sjokk. De hadde alle hørt noe om denne såkalte innvandringen til det kjære landet deres, men at det skulle komme så langt som til deres nabolag. Dette ble for mye for enkelte. Besteforeldre gråter, og barna med. De er alle redde.


Sofie


Ett av barna er lille Sofie på 9 år. Hun har blå øyne, lys hud og langt gyllent blondt hår. Faren pleide å kalle henne hans lille prinsesse. Hennes familie er av arbeidsklassen, med helt middelmådig inntekter. Familien er en storfamilie bestående av to utslitte foreldre, fire barn og gamle bestemor. Faren er snekker og moren jobber hjemme og passer på barna. Bestemor er pensjonert og bruker mesteparten av dagen på å legge kabal.


Sofie er den nest yngste i søskenflokken og har nettopp begynt i 3. Klasse. Skole er gøy. Her kjenner alle hverandre og lek og moro er en viktig del av skoledagen. En dag gir læreren elevene beskjed om at de har fått en ny elev i klassen, en gutt. Uro vekkes rundt om i klasserommet. Sofie er litt nysgjerrig på hvordan denne gutten er og fantasien løper. “Han er sikkert skikkelig pen, med blondt hår, blå øyne og smilet til en engel“ tenker hun stille for seg selv. Spenningen stiger. Øyeblikket de alle har ventet på. Så ber læreren dem alle å ta godt imot lille Ali Hussein fra Somalia. Hele klassen blir stille, noe som er veldig sjeldent, noe selv læreren har problemer å oppnå. Komplett stillhet. Friminuttet går nesten som vanlig, og ingen legger merke til den vesle gutten med fotballen i armene.


Dagen er over og det Sofie blir hentet av moren klokka 13.15. I dag er det lettsaltet torsk på menyen med deilig baconstrimler. Sofie er veldig glad i fisk, det samme er søsknene. Far er stolte over de dem alle og de er hans “norske juveler“. Faren pleier å være i godt humør, til tross av å ha jobbet hele dagen, men ikke i dag. De har fått en ny ansatt på byggeplassen som skulle erstatte Robert som fikk sparken for å ha fyllekjørt i firmabilen. “ Og nu kjæm de å stjæl jobban våre også, steike være altså!”.


Fryktens tale


Hvordan skal en familie klare seg hvis far mister jobben? Trygda kan jo ikke dekke alle utgiftene. De må da begynne å leve som de fattige i Afrika, det verste tenkelige scenarioet. Nei, nei, nei, nei, NEI! Hvordan regjeringen gjøre dette mot en stakkars norsk familie? Trofaste skattebetalere, arving av hundrevis av år med kultur, historie og slekt. Det er ikke å begripe hvordan vi kan slippe dem inn og infisere det norske land. Og oljen, den NORSKE oljen. Skal vi virkelig dele den? Vi bakte kaka og det er ikke nok til alle sammen. Vi må nøye plukke ut de nære og kjære venner og blir det litt til overs kan de litt mer populære få en liten bit. Men ikke de upopulære, nerdene, de med rare klær, de som ikke holder til med oss. Verden er urettferdig, sånn er det bare.
Ikke snakk til dem, ikke ha kontakt med dem. La dem bare være så kanskje de forsvinner etter hvert.


Tilbake til middagsbordet. Sofie ble redd av det hun fikk høre, og lovet å gjøre som hun ble fortalt. Dessuten virket den nye gutten litt annerledes, bortsett fra utseende. Han virket som om han ikke ville snakke med noen av de andre barna, at han ikke kunne fordra dem. Så klart var det ingen som turte å snakke med han, da. Det tryggeste var å holde for seg selv.
“Du, Sofie. Vet du hvilken annen muslim som het Hussein? Jo, en tyrann av et mennesket kalt Saddam Hussein som ene og alene var ansvarlig for å drepe millioner av mennesker”. Lille Sofie ble enda mer redd. Hva skulle hun gjøre, eller hva kunne hun gjøre?


Ti år senere


I dag er Sofie 19 år og bor for seg selv i en liten leilighet oppe i bygda. Den samme bygda som hun alltid har bodd i. Det var et stort skritt å flytte ut, men hun hadde egentlig ikke noe valg. Faren mistet til slutt jobben pågrunn av å ha starta et slagsmål med en kollega, visstnok av utlandsk bakgrunn. Nå er han arbeidsledig og har ikke råd til mat til alle barn og de nå unge voksne. Sofie har fått seg jobb på det lokale postkontoret. En dag kommer et kjent fjes inn på postkontoret. Det er Ali fra barneskolen. Familien hans ble av ukjent årsak nødt til å flytte i løpet av ett år. Sofie kjenner det stikker i magen, og svetten renner. Ali smiler bredt og hilser. Etter ti år kjenner han henne igjen, prinsesse Sofie. Ali får pakken han skulle hente, men så, der og da setter leppene seg i bevegelse og ord kommer ut. Sofie hadde aldri hørt han snakke og dette var skummelt. Dette ble litt for mye for stakkars Sofie, som løp hjem til leiligheten sin på toppen av bygda. Her forblir hun, ensom og redd. Aldri fikk hun vite hva Ali skulle si, eller hvordan han var.


“Ikke snakk til dem, ikke ha kontakt med dem. La dem bare være så kanskje de forsvinner etter hvert”. Stadig kommer det nye familier med all verdens forskjellig opprinnelse, og vi nordmenn blir stadig mer redde. På ett punkt blir frykten så stor at vi blir nødt til konfrontere den på en måte, ene og alene og forhåpentlig finner ut: Disse personene var faktisk ikke så ille.


Gjenvunnet trygghet


En gang i tiden var alt trygt og godt. Så forsvant tryggheten, og frykten for det ukjente stupte inn. En gang i tiden ble vi kjent med det ukjente og vi alle følte oss trygge igjen.


Trykte kilder: Ellen bergheim: “Prinsessen i tårnet”, Nordahl & eftf 3 & 4, 2006.

Middelalder

I de tre siste ukene har vi jobba med middelalderen og literatur fra denne perioden. Vi starta med forskjellige typer literatur fra middelalderen, fra de tidlige riddertekstene til islendingsagaene på 1200- tallet. Onsdag 24.09.08 fikk vi en stor prøve som omfattet alt vi hadde gått igjennom til da. Hele 28 sider å lese PLUSS oppgaver! Hehe. Etter å gjort alle de 15 oppgavene tenkte jeg at prøven ikke ble noe problem, kanskje jeg tok feil? Neste morgen var den store dagen kommet og vi fikk utdelt oppgavene. "Hva vet du om middelalderen" var det første spørsmålet. Dette gikk glatt som voksa is, og resten av prøven var heller ikke så veldig mye vanskeligere.

Så da var vi ferdig med middelalderen, og beveger oss inn i renessansen.

Velkommen!

Heisann!

Dette er min blogg og jeg kan skrive NESTEN hva jeg vil her. Innholdet i denne bloggen vil som oftest være relatert til norskfaget.